hits

Shit happens... a lot

Hvorfor har det seg sånn at babyer skal bæsje på verst mulig tidspunkt? Jeg regner nemlig med at det ikke bare gjelder oss. Leo driter nemlig alltid på et tidspunkt hvor vi enten har glemt stellevesken, eller ikke tatt den med. 

 

I går spiste vi på restaurant, La Ruccola, et sted jeg anbefaler alle å spise på om dere tilfeldigvis skulle oppholde dere på sørsiden av øya. De har italiensk mat, og Antonella, servitør og eier av restauranten er verdens hyggeligste dame. Uansett, hver gang vi nå har spist ute så har Leo funnet ut at han skal drite bleia helt full. I går gjorde han det ikke lenge etter at vi hadde bestilt mat, så Christian tok med Leo hjem for å skifte. Vi bor nemlig 5minutter unna restauranten. 

10minutter etter at Christian og Leo kom tilbake skulle han selvfølgelig bæsje IGJEN - den dagen vi hadde tenkt å kose oss litt og spise dessert (de har nemlig en fantastisk sjokoladefondant). Denne gangen lot vi det bare ligge å godgjøre seg i bleia for vi skulle ha dessert! Jeg vet ikke om Leo synes det var verdt det, men han gråt ikke i hvert fall, han virket faktisk ganske fornøyd. Etter hvert ble han derimot lei, og det var på tide å komme seg hjem. Vi gikk bort og ba pent om å få betale, og mens vi sto der kom det en gammel dame og begynte å snakke tysk til meg - for jeg hadde Leo i bæreselen på brystet. Antonella som snakker alt mulig av språk (bortsett fra norsk) måtte fungere som tolk, og den gamle damen overøste oss og Leo med komplimenter. Jeg fikk et kjempe fint kompliment hvor hun sa jeg hadde gjort en utrolig god jobb med å ha lagd en så pen gutt. Jeg sa meg helt enig, mens Antonella var flink å legge til at Christian hadde gjort en god jobb han også (pfffff). 

 

Hva skal jeg si? Gran Canaria gjør oss godt, Leo koser seg med å drite i bleia på ubeleilige tidspunkt, mens mamma og pappa soler seg på balkongen på skift, trener og spiser mat. 

Seier i hverdagen!

Norge tapte kanskje kampen mot Sverige for to dager siden, men vi fikk en liten seier på hjemmebane samme natt! På tirsdag dro vi til Gran Canaria, Christian, Leo og jeg, og vi skal være her i to uker. Flyturen gikk over all forventning, Leo oppførte seg eksemplarisk, og sov store deler av veien.

Tilbake til seieren på hjemmebane, flyturen var for så vidt en seier i seg selv, men det jeg skulle fortelle. Vi fikk nemlig Leo til å sove i egen seng natt til i går, for første gang, og på nytt natten som var. Første natten ville han bare sove i sengen i to timer, så var det slutt, men i natt sov han i sengen i fire intervaller. La oss krysse fingrene for at det fortsetter i samme stil (gjerne litt lengre intervaller). Leo har aldri sovet noe annet sted enn på brystet eller i armkroken til Christian eller meg på nettene. Ikke fordi vi ikke har prøvd, for vi har prøvd flere ganger, men fordi det rett og slett ikke har vært mulig. Hver gang vi har lagt han fra oss har han begynt å gråte, enten det var i babynest, seng, vogn eller andre steder. 

Heia Leo, og heia oss! La moroa fortsette! 

 

Landslagstrening

I dag hadde Christian bursdag, og det betyr at det bare ett år igjen til han fyller 30! Jeg hadde bestilt sjokolade croissant fra morgenlevering.no (nei, det er ikke spons) til han på morgenen i dag. Da hadde han noe å kose seg med mens jeg var borte. Jeg skulle nemlig på landslagstrening, for første gang på 11mnd.. Jeg har trent sandvolleyball hver mandag de siste fem ukene, og føler at jeg har blitt bedre for hver eneste trening. Det er veldig deilig å se fremgang. Apropos fremgang - så klarer jeg nå å ta push ups på gulvet! Da jeg startet å trene styrke igjen for fire uker siden, var det tungt nok å gjøre det oppå en benk. 

Uansett, landslagstreningen i dag. Det var kjempe gøy å være tilbake, og jeg tror jeg klarte meg helt greit. Jeg var ikke like god som for 11mnd siden (det skulle vel bare mangle), men jeg følte ikke jeg ødela for noen, og jeg hadde det kjempe gøy! Det er det viktigste. Da jeg sluttet å trene sandvolleyball for 11mnd siden var det fordi jeg var umotivert, og ikke hadde det gøy lenger, men nå var gleden tilbake igjen (vi får håpe den er der for å bli). Jeg krysser fingrene for at jeg får være med mere fremover. 

 

Hipp hipp hurra for verdens beste samboer, venn, kjæreste og pappa <3 Vi vet ikke hva vi skulle gjort uten deg!

Sløv, sløvere, sløvest

I dag hadde jeg eksamen i Om Helse. Jeg tar noen videregående fag akkurat nå, som gir meg muligheten til å jobbe som Helsesekretær når jeg er ferdig. Jeg er tre eksamener til, 18.nov, 28.nov og 29.nov. 

Jeg hadde ikke gjort noe bakgrunnssjekk på hva som var lov å ha med på eksamen, og ikke, og gikk egentlig ut ifra at det eneste jeg trengte var et par penner som fungerte å skrive med. Derimot, på vei ut ytterdøra kom jeg på at, siden jeg faktisk har vært så lite smart og sjekke hva som var lov, ikke lov, osv, så løp jeg opp igjen og slengte Macen i vesken. Det angrer jeg ikke på for å si det sånn! 

Jeg møtte opp i Ekeberghallen 08:10, og det var eksamensstart kl.09:00. Da jeg skulle ?sjekke inn? ble jeg spurt om jeg ville skrive på PC eller for hånd, og jeg sa for hånd. Da det var 10minutter til eksamen skulle begynne var det en dame som begynte å prate over høytaleren, og forteller at alle hjelpemidler er tillat. Jeg ble litt sjokket, og måtte dobbeltsjekke med hun som satt ved siden av meg, 

?Unnskyld meg, sa hun at alle hjelpemidler er tillat??

?Ja, visste du ikke det? 

?Hmm, nei, men jeg har ikke sjekket heller?

Så snakket vi litt til. Jeg hadde ikke med meg noen skriftelige notater, eller boken for den saks skyld, MEN så kom jeg på at jeg tok med meg Macen, og det reddet livet mitt! Jeg løp bort til eksamensvakten, og spurte;

?Duuu, unnskyld, men kan jeg endre til at jeg kan bruke PC??

?Ja, det kan du? 

?OK, flott! Da gjør jeg det!? 

Så løp jeg tilbake, slo på Macen og fant fram de få notatene jeg hadde. 

 

Eksamen ble gjennomført på et par timer. Jeg hater nemlig å sitte lenge, og lese over oppgaven igjen og igjen og igjen. Så jeg drar alltid hjem med en gang jeg er ferdig. Da jeg var ferdig var jeg lettet, og tenkte at makan til flaks skal man lete lenge etter, og herregud, hvor dum går det an å bli? Noe to self: Gjør bakgrunnssjekk før du møter opp på eksamen! Det er godt å være ferdig med 1 av 4 eksamener da..! Neste gang skal jeg ta med både notater, Mac, lader og bøker. 

Bildet er tatt i går da Janne, Leo og jeg gikk en tur rundt Sognsvann. Fotograf: Janne 

Trening etter fødsel

Til tross for at jeg er nettstudent, og er hjemme store deler av dagen så rekker jeg sjeldent å sette meg ned for å skrive innlegg. Selv om jeg ofte sitter i sofaen, men da har jeg stort sett Leo på brystet - noe som gjør det litt vanskelig å bruke Macen. 

 

Jeg har vært over gjennomsnittet ivrig, og utålmodig etter å starte treningen igjen. Kanskje litt for utålmodig. Jeg holdt kroppen i gang frem til seks dager før fødsel. Årsaken til at jeg holdt på så lenge var

  1. Fordi jeg fødte Leo 3 uker før termin (jeg så ikke den komme)
  2. Fordi jeg trodde fysisk aktivitet kunne bidra til en enklere fødsel 
  3. Fordi jeg tenkte det kunne bidra til å gjøre det enklere for meg å komme tilbake på trening igjen etter fødselen 
  4. Selvfølelse, jeg føler meg lettere både fysisk og psykisk når jeg får trent 

 

Jeg kan fortelle med en gang at jeg ikke tror det er noe enklere å begynne og trene igjen selv om man har trent helt frem til fødselen, for det er faen så tungt. Ikke bare var det vanskelig å komme seg på trening, men det å trene i seg selv har vært vanvittig tungt.  Derimot tror jeg kroppen bruker kortere tid på å komme tilbake til seg selv. Når det kommer til egen utholdenhet har jeg ikke lagt merke til at formen har blitt noe særlig dårligere - nå har jeg bare gått turer med vogna, og jogget, men jeg hadde regnet med at det skulle gå betydelig dårligere. Etter første sandvolleyballtrening var det vanskelig å komme seg på trening igjen uken etter. Av to grunner; 

  1. Jeg fikk ubehag i bekkenet under trening, og måtte avslutte treningen 45min for tidlig 
  2. Jeg var så dårlig teknisk at det var flaut

Men allerede neste økt var det bedre, og den tredje økta var enda bedre, og jeg har ikke måttet gi meg noe tidligere enn den ene gangen. Derimot så har jeg kjent det i bekkenet både under og etter trening (mest etter), men ikke sånn at jeg tror det er skadelig for meg. Jeg er VELDIG glad for at jeg ikke prøvde meg på landslagstrening med en gang, og vil ikke prøve meg der før jeg føler meg tryggere på både det tekniske og på kroppen som sådan. 

 

I morgen er det åtte uker siden Leo kom til verden. Forrige uke hadde jeg fem treningsøkter, og denne uken hadde jeg seks treningsøkter (om vi teller med yogaøktene). Jeg er veldig motivert til og fortsette treningen, og kanskje få inn ennå litt flere sandvolleyballøkter i nærmeste fremtid. Jordmødre, helsesøstre, og andre informasjonskanaler forteller at du ikke skal trene før det har gått seks uker, og det er lurt å forholde seg til. Kroppen har tross alt gått igjennom en kjempe stor forandring. 

Jeg begynte treningen før den kjente seks ukers kontrollen, men det var alternativt. Tre dager etter fødsel startet jeg å gå turer, og det er nok den beste måten å starte på. For på tur kan du regulere både tempo, lengde og terreng selv. Jeg startet med rolige turer, på flatt underlag, og etter et par uker gikk jeg så fort jeg kunne og prøvde å finne noen oppoverbakker underveis. I tillegg, da det hadde gått to-tre uker begynte jeg å trene litt styrke hjemme i stuen med strikker. Da kunne jeg gjøre både knebøy og utfall uten problem, men jeg kjente etter hele tiden underveis. 

Grunnen til at jeg ikke ventet de seks ukene er nok mye fordi jeg er over gjennomsnittet utålmodig, og får dårlig samvittighet så fort jeg tar en bit sjokolade.  Det kan være det kommer og biter meg i rumpa senere, men jeg startet både å jogge og spille sandvolleyball før de seks ukene hadde gått, og jeg synes det har gått bra. Jeg har holdt på med så mye trening gjennom livet, og tror jeg kjenner kroppen min såpass godt at jeg tror jeg hadde skjønt om jeg ikke hadde hatt godt av det. Det kan godt hende jeg tar feil, men foreløpig er det bare positivt. Jeg får mer energi, og jeg føler meg pigg! 

 

Jeg anbefaler ingen andre å gjøre det samme som meg. Vil du trene tidligere så bør man rådføre seg med lege først, og kjenne etter underveis. 

Kiropraktor og avføring

De siste dagene har Leo vært mer urolig og grått, og jeg begynte derfor å titte etter behandlingsalternativ for babyer på nettet. Han har ikke vært veldig vanskelig, men vanskelig nok til at jeg er litt føre var og bestilte time hos ?Bekken og barn? på Skøyen, hos en som heter Elisabeth. Jeg har gjennomført tre år på Osteopati, men det er først fjerde året man lærer behandling av barn, og jeg har derfor ikke turt å behandle på egen hånd. Trenger ikke skakkjøre gutten for tidlig i livet, tross alt!

Leo sovnet i bilsetet på vei til timen, og våknet av at Elisabeth begynte å bevege på han - det førte selvfølgelig til gråt. Han ble heller ikke videre fornøyd da han ble lagt ned på ryggen (det er en tapoppskrift om han allerede er missfornøyd nemlig!), så det ble en del skriking, men det tror jeg man må regne med når man er hos kiropraktoren med en baby (selv om mor får litt vondt i sjela). 

Leo har vært veldig rolig etter timen hos Elisabeth, men det har derimot kommet massive mengder bæsj i bleiene. Jeg har aldri sett han bæsje så mye, og heller aldri med den konsistensen. (Jeg skal ikke fortelle dere mer om konsistensen på bæsjen). Han har hatt to runder hvor han har fylt hele bleia. Tredje gangen vi skulle skifte bleie, eller rettere sagt Christian, fant Leo ut at han skulle bæsje mens Christian holdt på med bleieskifte. Jeg satt inne på kjøkkenet og hev i meg middagsmaten, og mens jeg sitter der hører jeg ?Nei, fy faaaaen? fra barnerommet. Det ante meg hva som hadde skjedd, så jeg løper ut på barnerommet, og ser på den lille katastrofen og begynner å le. Leo hadde bæsjet utover håndkleet, og tisset litt over alt. Da måtte mor komme til utsetning, så pappa kunne rydde opp. 

Jeg tror det er viktig å ta ting med et smil! Leo aner ikke hva han driver med, han bare gjør det han må stakkar. Så da ender avføringene på stellebordet i ny og ned, og ikke alltid i bleia. Bare vent! Jeg har enda ikke blitt tisset i ansiktet, så det er flere morsomme øyeblikk igjen! 

Fødselen

I dag er det tre uker siden Leo kom til verden. I den sammenheng tenkte jeg at jeg skulle fortelle litt om fødselen, siden det er en del som har spurt om det. Om du ikke har lyst til å lese at det er smertefullt, så foreslår jeg at du stopper å lese nå. For rier er definitivt ingen dans på roser. 

 

Fødselen ble satt i gang på et venterom jeg delte med to andre gravide rundt halv elleve. I informasjonsskrivet, som jeg fikk av en jordmor på observasjonsposten, beskrev de tre ulike måter å sette igang fødselen på. Ettersom legen syntes livmoren var moden, og det var 3cm åpning allerede, fikk jeg en svak stikkpille opp i ?my private parts?. Denne måten ble beskrevet som en som kunne ta veldig lang tid - fra timer til dager, derfor var Christian og jeg super pessimistiske og tenkte at det kom til å ta MINST 24timer. Christian og jeg dro derfor på Storo-senteret for å handle inn det siste vi trengte. Allerede på vei til bilen begynte jeg å få smerter i korsryggen og lysken, men vi dro bortover likevel (det var jo tross alt ikke veldig langt fra Ullevål!). Da vi kom til Storo gikk jeg ut av bilen, lente meg mot en søyle, og skjønte at vi måtte snu. For det kjentes ut som noen hadde slått meg i korsryggen med et balltre. All parkering inne på området til Ullevål sykehus er ganske dyrt, så vi parkerte ved gravlunden som er like ved og tuslet bort. På den lille gåturen som skulle ta 5minutter holdt jeg på å dra av armen til Christian i smerter. Smertene ble bare værre og værre?

Da vi kom inn på venterommet tok vi kontakt med en jordmor. Hun sa at det virket som at riene hadde kommet i gang. Fra det tidspunktet vi kom inn på venterommet, til jeg begynte å puste og pese som en gris som har løpt trappeintervaller, tok det ikke veldig lang tid. Rundt kl.13 var riene i gang for fullt, da lå jeg fortsatt på venterommet og ble observert. Det var ingen fødeværelser ledig, og jeg måtte vente med smertestillende til jeg hadde fått eget fødeværelse OG til etter vaktbytte som skulle være halv tre. Det var ingen tvil om at jeg skulle ha smertestillende, for det gjorde faen så vondt. Først da klokken ble halv fire, da var jeg fullstendig tom for krefter, hadde brekninger, holdt på å svime av, og skjelvinger, fikk jeg endelig et eget rom! (Gud så synd jeg synes på de som var på venterommet med meg? Det kan ikke ha vært mye motiverende å høre på meg puste og pese, og ha det vondt). Christian og jordmoren min, Kristine, måtte bære meg inn på fødeværelset, for jeg klarte ikke å gå selv. 

I løpet av noe som føltes ut som en evighet, men sikkert ikke var mer enn 10 minutter, kom ENDELIG anestesilegen og ga meg epidural. Jeg satt klar på benken, og lente meg over Christian med armene rundt nakken hans, da anestesilegen kom inn på fødeværelset. Da han kom inn hilste han på Christian, og prøvde å håndhilse med meg også, men det skjedde ikke for å si det sånn. Jeg orket ikke bevege meg en millimeter. 10-15minutter senere føltes livet veldig mye bedre. Jordmor gjorde klart til fødsel, og sjekket åpningen, og vi var på 7cm. En stund senere begynte pressefasen, og etter 7rier, med tre press per rie var Leo ute og skrek av full hals. Mens for mor og far var det bare tårer og lykkerus! 

Det tok ikke lang tid før smertene fra fødselen var glemt, og ting bare var fryd og gammen. Heldigvis glemmer kroppen smerte.. For ellers skjønner jeg ikke hvordan vi kvinner skulle ønsket mer enn ett barn. Respekt til alle damer som har født, og skal føde - dere er fantastisk sterke alle sammen! WOW, hva kvinnekroppen får til! 

Pappa tilbake i jobb

I går var den første dagen alene i mer enn 3timer med Leo. Christian er ferdig med sine to første uker permisjon, og skal jobbe de neste fire ukene. Siden jeg er student, og tar et fulltidsstudie skal Christian ta hele permisjonen. I tillegg til jobb har Christian treninger og kamper med basketballklubben, så Leo og jeg blir ikke bare alene i arbeidstid, men også en del alene på kvelden. Jeg skal innrømme at jeg gruer meg litt, men jeg regner med og håper at det kommer til å gå bra. Verken Christian eller jeg har erfaring med babyer, så vi lærer oss alt underveis. Jeg holdt faktisk en baby for første gang i fjor, i en alder av 25! 

Vi var to dager ekstra på barselhotellet på Ullevål på grunn av økte verdier av gulsott, men for en uke siden fikk vi endelig beskjed om at Leo var utenfor faresonen. Den første uken økte verdiene hver eneste dag. Måten de tok prøvene på var å stikke Leo i helen med en nål, og presse blod ut i et reagensrør. Det syntes ikke Leo noe særlig om selvfølgelig, og det var fært å se på at sønnen vår hadde det vondt. Heldigvis trenger vi ikke ta flere slike prøver på en stund!

Et godt tegn på at gulsotten skal komme ut av systemet er at babyen spiser godt, og bæsjer mye - det har ikke vært noe problem hos oss. Sist vi veide Leo veide han 3150gr, og i går, da vi var på helsestasjonen, hadde han gått opp 300gr på i underkant av en uke. Så ting fortsetter å gå riktig vei!

 

Jeg har forresten lagt bilnøklene på hylla, og prøver å gå overalt. Det er tross alt den lille trimmen jeg får.. Jeg prøvde å trene litt lett styrke hjemme i stuen i dag, men det ville ikke Leo ha noe av. Etter 10minutter måtte jeg gi meg, plukke han opp og legge han på brystet. Minsten vil helst være oppå oss til en hver tid akkurat nå. Noe vi selvfølgelig skal unne han, han skal få all kosen han vil ha! 

They see me strollin, they hatin..

Bleieskift, amming og soving

Det er ikke sånn at det er bare bleieskifte det går i som forelder til en nyfødt, men det er faktisk ikke så langt unna heller. For moro skyld har vi skrevet ned hvor mange ganger vi har skiftet bleie, og hvor mange av de gangene Leo hadde bæsjet i bleia. Forholdene var femten bleieskift, og elleve av de gangene var det bæsj i bleia - det er ikke rart han trenger mat hver 2-3time! Jeg har ingen oversikt over hvor lenge han ammer av gangen, men jeg tror han holder på i alt fra fem minutter til tretti. Resten av tiden sover han, og koser med oss. Leo får tilbringe mye tid hud mot hud, på brystet, og får masse nuss overalt. For Christian og jeg er så forelsket i vår lille gutt at vi ikke klarer å la han være i fred, så han blir overøst med kjærlighet. 

I går badet vi han for andre gang, og han koste seg gløgg. Første gangen synes han det var litt rart, tror jeg, og gråt litt, men i går synes han det var aller tiders. 

Livet som forelder

Den 11.september ble fødselen satt igang, og 7 1/2time senere kom Leo til verden. Siden da har både Christian og jeg hatt mer enn nok med å sette oss inn i både ammerutiner og bleieskifte. I starten var ammingen fryktelig vanskelig, og både Leo og jeg brukte veldig mye tid, krefter og energi på å få det til. Ja, jeg begynte til og med å grine av ren frustrasjon. Først torsdag kveld begynte vi så vidt få dreisen på ting, og halleluja(!), så mye enklere ting ble da. 

I dag har Christian og jeg vært en liten tur på CC Vest, fordi det var et par ting vi trengte som nybakte foreldre. Da vi var ferdige med shoppingen gikk vi en tur på stellerommet for å sjekke om det trengtes et bleiebytte, og en matpause. Som vi trodde var det behov for begge. Da vi var ferdig med bleiebytte, ammet jeg, og i mellomtiden dreit Leo på seg. Da var det av med klærne igjen, og vaske og tørke. Mens Christian vasker Leo bak, og holder stumpen hans i været begynner han selvfølgelig å tisse så han tisser utover alle klærne sine. Hadde vi med ekstra tøy? Nei. Så da hadde vi ingen flere alternativer enn å ta det på igjen. 

Da vi var ferdig med bleieskifte nr.2, viste han tegn til at han ønsket enda litt mat. Så jeg satte meg ned som den melkemaskina jeg er, og ammet litt til. Mens jeg ammer på andre brystet bæsjer han IGJEN, og vi må foreta nok et bleiebytte før vi kommer oss ut i bilen. Med klær som er tisset på, og det hele. Da vi var ute i bilen, og vi hadde kommet ut av parkeringshuset gulpet han på det som var igjen av rent tøy, bare for å gjøre det hele komplett. Vi har fått en ny sjef i huset, og han er en bæsjemaskin! En søt bæsjemaskin <3 

Vannet Gikk

Nå har jeg vært på Ullevål sykehus i cirka 54timer. Natt til fredag, mellom to og halv tre en gang våknet jeg av en lekkasje. Min først reaksjon var å legge meg på ryggen og prøve å holde hånden foran åpningen, men jeg skjønte ganske fort at det ikke fungerte. Christian var selvfølgelig ikke våken, så jeg skrek noe desperat ?Christian, håndkle!!!!!?. Han reagerte fort, spratt opp av sengen, og hentet håndkle som hang på soveromsdøra. Jeg tok det mellom bena og lå der et sekund til før jeg reiste meg opp, sto der og kjente etter. Det stoppet jo ikke, så jeg spurte desperat Christian ?hva skal jeg gjøre??, Lur som han var svarte han ?gå på dooooo?. 

Etter å ha vært på toalettet, kom jeg ut igjen og så Christian gå frem og tilbake fra kjøkkenet til soverommet. Han hadde begynt å rydde og tørke sengen, så da gikk jeg tilbake på toalettet. Etter å ha vært på toalettet et par minutter til, i frykt for at det skulle komme flere lekkasjer gikk jeg tilbake til soverommet hvor Christian hadde lagt seg ned for å sove igjen, siden han skulle på vakt neste dag. Jeg hadde selvfølgelig 100spørsmål; var det gult, luktet det, hva tror du det var, og sist men ikke minst; tror du det var vannet som gikk. Christian ba meg ringe sykehuset, men jeg hadde ikke lyst til å være til bry så jeg satte meg ned i sengen og googlet litt, og diskuterte enda litt mer med en trøtt Christian. Etter en halvtime trakk jeg konklusjonen at jeg måtte ringe, for jeg ble ikke noe klokere. Jordmoren som tok telefonen lurte på hvorfor jeg hadde brukt så lang tid på å ringe, og ba meg komme nedover til Ullevål med en gang. 

Da vi ankom sykehuset ble Christian sendt på venterommet, mens jeg ble tatt med inn på et undersøkelsesrom. Fordi jeg hadde vært innom et sykehus i utlandet, da jeg svimte av og slo hodet i asfalten, måtte jeg ta litt flere tester enn normalt. Da jeg var ferdig med undersøkelser hos jordmor og lege, sendte de meg videre på Observasjonsposten for gravide, hvor jeg ble isolert fra resten av verden. Jeg fikk et eget toalett, og eget rom, og jeg fikk ikke oppholde meg noen andre steder. Grunnen til at jeg ble isolert var pga sykehusoppholdet mitt på Gran Canaria for 6måneder siden, fordi de var redde for noe som heter MRSA. 

Siden har jeg ligget på Observasjonsposten for gravide, og fordi fostervannet har gått må jeg bli her å få penicillin intravenøst hver sjette time. I tillegg skal de ta blodprøver, og undersøke babyen hver dag. Dette blir siste dagen og natten på observasjonsposten, tror jeg, for i morgen setter de i gang fødselen. Grunnen til at de velger å gjøre dette er fordi fostervannet har gått, og på mandag er babyen 37uker gammel - da regnes han ikke lenger som prematur. Fostervannet skal beskytte babyen mot bakterier, og det er derfor jeg får penicillin underveis. 

Christian og jeg har tatt det ganske rolig de siste dagene, vi får tross alt ikke gjort så mye annet enn å vente. Men jeg skal ærlig innrømme at jeg er veldig spent på hva som kommer til å skje i morgen, og litt skremt. Jeg har ikke tenkt veldig mye på fødselen i seg selv, annet enn at jeg forventer at den blir smertefull. Jeg stoler på jordmødrene her på Ullevål, og håper at de får meg igjennom dette uten at for mye sverting og banning. 

Siste beachvolleyballøkt ble gjennomført tirsdag denne uken. Hurra! 

Montenegro

Fra 21 til 28.juni var Christian og jeg i Montenegro på sommerferie. Christian tok ferie fra 17.juni, og skal ha ferie fram til mandag (10.juli) neste uke. Grunnen til at vi valgte å ta en såpass tidlig sommerferie var fordi vi gikk ut i fra at det var enklere å få tak i billige flybilletter og hotell - noe vi hadde rett i! Vi bestilte en pakkereise en måned i forveien, med Tui (kanskje bedre kjent som Star Tour), til Becici som ligger like ved Budva. Vi bodde på et firestjerners hotell som het Queen of Montenegro, og hadde det aldeles nydelig. Det var treningssenter på hotellet, og vi hadde tilgang til egen strand med gratis sandsenger og parasoller. Vi hadde blitt enige om, på forhånd, at dette var ene og alene en badeferie og ingenting annet. Om vi skulle være så uheldige at det ble dårlig vær så skulle vi leie en bil, og titte litt rundt, men det var vi heldigvis ikke! Vi brukte ferien vår på å være kjærester, sove, lese bøker og spise god mat. Det var flere gode restauranter nede i havnen, med kjempe god fiskemat! Hadde vi vært der lenger enn en uke hadde vi nok valgt å reise rundt, men en uke med sol og taning var fint, og vi fikk virkelig ladet batteriene litt. 





Min første tur i ambulanse

For en dag. Jeg startet morgenen med å spise en yoghurt, ta en rolig treningsøkt i stuen og spise en større frokost. Etter å ha sett en episode Homeland med frokosten gikk jeg bort til Anfi del mar og la meg på stranden. Etter å ha ligget der ett par timer begynte jeg å bli sulten, og kjente det var på tide å spise. Jeg tuslet 100m bort til "Tapas Tapas" for å kjøpe meg en baguett. Mens jeg sto og ventet kjente jeg at jeg begynte å bli svimmel, og satte meg ned for å vente. Da jeg så hun skulle pakke ned maten min tuslet jeg bort til disken, og da tok det ikke lang tid før jeg begynte å føle meg svimmel og dårlig, igjen. Jeg ba henne få opp farten, tok baguetten og gikk seks til syv steg før det svartnet for meg og jeg falt i bakken. Jeg besvimte. Planen min var å gå ti steg, og sette meg ned for så og gå løs på baguetten, men så langt kom jeg altså ikke. Jeg våknet med en gang, av at jeg slo hodet i asfalten og at det strømte mennesker til for å hjelpe meg. De la meg i sideleie, ga meg vann, spurte meg spørsmål og roet meg ned. Noen ringte ambulansen, og 10minutter senere var den der. 

Jeg var så flau, og ikke minst redd. Jeg var alene, i et annet land og ambulansepersonellet snakket spansk.

Folk rundt prøvde å oversette mellom ambulansepersonellet og meg, forklarte dem hva som hadde skjedd. De ønsket at jeg skulle bli med i ambulansen, men jeg ønsket ikke bli med. Til slutt var det en svensk dame som overtalte meg; "det er det beste for både deg, du er gravid". Mens jeg satt i ambulansen og gråt, og ventet på at vi skulle dra gikk tilfeldigvis en gammel bekjent forbi; Angel, som var sammen med kona, og sønnen sin. Da jeg så han, vinket jeg han inn, og spurte om han kunne være så snill å være med til sykehuset. Kona med sin 5mnd gamle sønn ble med i ambulansen, og Angel kom kjørende etter. Herregud så overlykkelig jeg ble da jeg så han, og de ble med til sykehuset... 

Etter en ny spørrerunde, masse papirarbeid, blodprøve og urinprøve fikk jeg endelig beskjed om at jeg kunne reise hjem. Alt var fint. MEN, fordi jeg slo hodet i asfalten skulle jeg være OBS på diverse symptomer som kunne oppstå de neste 24t. Jeg fikk klarsignal om å reise hjem i morgen, fordi det var over 24t til flyet gikk. Heldigvis.. 

 

Nå har jeg kommet hjem i leiligheten igjen, etter å ha vært på sykehuset i litt over to timer. Jeg er litt ør i hodet, og er trøtt og sliten. Jeg skal karre meg ned på nærmeste restaurant nå for å få i meg mat og drikke, og komme meg tilbake hit og legge meg på sofaen. Det er dessverre ikke mer mat i kjøleskapet, så jeg må ut. I tillegg må jeg ta ut litt penger. 

Det var ikke helt sånn jeg hadde sett for meg siste dagen, men alt er i hvert fall bra, og takk og pris for det! 

 

Holiday In

Nå har vi vært på Gran Canaria i en uke, og vi har kost oss en hel del. Dagene har sett veldig like ut, men det har vært fint sånn - det har vært akkurat det vi trengte. Jeg klarte selvfølgelig ikke å bruke tiden på flyet til å skrive siste rest av bacheloroppgaven, så jeg har brukt 1-2t hver morgen og skrevet, og redigert tekst. I går sendte jeg oppgaven til min søster til rettskriving, for hun elsker sånt, og jeg hater det. Jeg synes det er enkelt å skrive om følelser, dagen, og alt mulig annet som opptar meg, men det å skrive en akademisk tekst hvor du skal holde deg innenfor gitte rammer - HATER det. Så det er enda godt å være ferdig. Det er riktignok noe smånips igjen, men det kommer ikke til å ta mer enn maks en time å fikse. 

Dagene her har altså vært ganske like. Vi har stått opp rundt kl.9, spist frokost, skrevet på oppgaven og lest bøker. Jeg har lest ut to bøker nå, og håper jeg ikke klarer å lese ut den siste før jeg reiser hjem om en uke; Tørst, av Jo Nesbø. Christian slukte den, og har nesten ikke klart å legge den fra seg mens vi har vært her, så jeg er veldig spent hva jeg kommer til å synes om den. Jeg har lest nesten alle bøkene til Jo Nesbø, og har vært nesten like oppslukt som Christian, så det kommer nok til å bli en vinner denne gangen også. 



Etter hvert som klokken har begynt å nærme seg 12 har vi tuslet bort til bassenget som tilhører leilighetskompleksene her, og solt oss, badet og lest enda mer. Før jeg begynte på Tørst, har jeg lest Calender Girl av Audrey Carlan og Engletreet av Lucinda Riley. Lucinda Riley sine bøker har jeg fått skikkelig sansen for. Jeg har lest tre av bøkene som hører til De syv søstre, og jeg elsker dem. Engletreet hører ikke til serien, men den var utrolig spennende den også. For første gang levde jeg meg skikkelig inn i en bok, og tok meg selv i både å bli sur og lei meg på enkelte av karakterene. Kanskje det er hormonene som kødder med meg? 

Senere på ettermiddagen har vi spist lunsj, slappet av i leiligheten og ventet på at det ble sent nok til å spise middag. Vi har vært ute og spist middag hver eneste dag, og det ser ut som om det kommer til å fortsette til Christian reiser onsdag morgen. Da tar det nok slutt, for det er ikke så hyggelig å sitte på restaurant alene å spise (synes jeg i hvert fall). 

Vi har hatt to treningsøkter mens vi har vært her. Vi har hatt en joggetur, og en basisøkt i stua i leiligheten. Joggeturen var alt annet enn enkel. Jeg har lagt på meg 5kg, og det å løpe opp ett fjell var tungt som fy. Det å løpe i seg selv var jo egentlig tungt nok. 


Min frustrasjon over hvor mye tyngre det har blitt siden sist..

Jeg reiser altså hjem om en uke, da kommer jeg til å ha tre hele dager uten Christian her, og det kommer nok til å bli kjedelig. Men det er en god trøst at jeg har tilgang til sol, strand, internett og TV. Gradestokken har variert fra 22-29grader mens vi har vært her, og det har vært helt herlig! Dagen vi kom var vi litt bekymret, for da var det nokså kjølig, men dagen etter på ble det varmere og siden har gradestokken visst høyere og høyere temperatur. Eeeeeelsker det! Kommer sikkert til å skrive mer når Christian reiser fra meg, men fram til da tipper jeg at det blir stille som i grava! 



 

Endelig ferie, igjen!

I morgen reiser Christian og jeg på en etterlengtet ferie. Vi har ikke vært ute og reist siden desember (det var egentlig ikke så lenge siden, når jeg tenker meg om), så nå er det jammen på tide å reise igjen.

Jeg har hatt pause fra sandvolleyballen siden starten av desember, på grunn av mangel på motivasjon og liten vilje til å trene. Jeg hadde verken lyst, eller fant noe glede av å reise på trening eller det å spille i seg selv. På grunn av det blir det ikke like mange eksotiske reisemål på vinteren som før. Det er kanskje noe av det jeg savner mest; livet på treningsleir. Du får sett nye steder, og som sandvolleyballspiller er du gjerne på steder hvor sola skinner og gradestokken viser over 20+. 

Christian og jeg reiser til Gran Canaria i morgen. Egentlig skulle vi reise til Maldivene (det var faktisk en bursdagsgave fra Christian), billettene var bestilt, hotell var bestilt, men den gang ei. Det er dessverre Zika virus på øyene, så vi måtte derfor avbestille turen. Heldigvis fikk vi igjen på reiseforsikringen. Etter å ha undersøkt nærmere så er det overraskende mange steder i verden det finnes Zika, og av en eller annen grunn er det på alle de stedene vi ønsker å reise og utforske. Derfor ender vi opp på Gran Canaria nok en gang, vi fant billige billetter, og vi har leilighet der nede hvor vi kan bo deler av tiden.

Jeg gleder meg vanvittig mye til å reise! Forhåpentligvis blir jeg nogenlunde ferdig med bacheloroppgaven (jeg har bare litt smått igjen) på flyet så jeg slipper å bekymre meg for den når jeg er på ferie. I tillegg kan jeg nyte at det ikke skjer så mye rundt meg, og oss hele tiden. Som jeg skrev i forrige innlegg har det ikke vært helt lett å være gravid. Jeg tror derfor det kommer til å bli veldig godt å komme seg bort. Vi får være kjærester, nyte hverandres selskap, og kanskje magen vokser de neste to ukene. Det blir spennende å se! Bilder og flere innlegg kommer selvfølgelig. I´ll keep you posted! 

Man Skulle Tro at graviditet bare var lykkerus

WOW! For en respons det har vært på det forrige innlegget. Det har vært så stor respons at dere har fått innlegget opp på topplisten for mest lest i går. Det hadde jeg aldri trodd. Det er utrolig hyggelig at så mange har interessert seg, og at det har vært så mange hyggelige meldinger. Tusen takk :) 

Jeg skal ærlig innrømme at de tolv ukene ikke har vært en dans på roser. Saken er at noen som står oss veldig nærme mistet sin jente i slutten av andre trimester. Jeg kan ikke tenke meg hvordan det er å miste barnet sitt så sent. Det eneste jeg kan forstå er at det må være helt forferdelig, for begge to. Da vi fikk vite at vi var gravide, visste vi allerede at de hadde problemer i svangerskapet, men vi krysset fingrene og håpet at det kom til å ordne seg. Allerede da fikk jeg dårlig samvittighet for at jeg skulle bli gravid akkurat da. Litt senere mistet de, og det føltes plutselig enda verre. 

Fornuften forteller at jeg ikke har noen grunn til ha dårlig samvittighet, men det føltes ut som vanvittig dårlig timing, og urettferdig. Heldigvis vet de at de har muligheten til å bli gravide, og jeg har ingen tvil om at de kommer til å bli det igjen. Neste gang vil de få tett oppfølging, og vi skal ikke gjøre annet enn å heie, og være der for dem om de trenger det. 



 

Shhh.. It´s A Secret!

Jeg har en hemmelighet, eller teknisk sett har vi en hemmelighet. Vi har hatt lyst til å rope det ut til hele verden, men naturlig nok venter man til den magiske grensen er nådd. 

Vi er gravide! 12 uker, pluss-minus. Det er så deilig og endelig ha kommet over den magiske grensa. Både Christian og jeg har ikke helt trodd på det, før for ett par dager siden. Til tross for at kvalmen har vært tilstede hver eneste dag, og jeg har hatt så og si hatt alle "symptomer" på graviditet. Det som forandret seg for to dager siden var at vi dro til gynekologen for en tidlig ultralyd. Jeg har vært over middels stresset for at det skal være noe galt, eller at jeg skulle miste det underveis, men i dag hørte vi hjerterytme, og vi føler oss veldig lettet. Alt ser bra ut! 

Det virker ennå ganske fjernt at Christian og jeg skal bli foreldre, men det går kanskje opp for oss når magen begynner å vokse. Ikke det at den ikke har vokst, men det er minimalt, og jeg tror ikke det er på grunn av fosteret. På grunn av kvalmen har jeg spist ofte, og trent lite. Hver gang jeg har prøvd å trene har jeg blitt dårligere, brekt meg eller kastet opp. Derfor har jeg unngått det. Derimot begynte formen å bli bedre forrige uke, og da fikk jeg trøkka ut fire treningsøkter. Denne uken derimot er det motsatt. Jeg har vært dårlig, hatt vondt i hodet og følt meg usedvanlig trøtt. Som gynekologen sa; "det går nok over snart - får vi håpe". 

Vi er veldig glad for at vi skal bli en familie på tre (fire, med Nala), og gleder oss til å møte han/hun i starten av oktober. 


Fikk med masse bilder hjem. 

Mørkeredd

Jeg er mørkeredd i en alder av snart 26år (9dager igjen, to be exact). Det er heldigvis ikke så ille som det var tidligere, men det er ikke langt unna heller.

Jeg skulle hente snøbrettet mitt i boden i dag, for vi skal på hyttetur i helgen. I kjelleren er det en laaang gang med boder på begge sider (sikkert sånn i de fleste andre steder også). I mitt gamle leilighetskompleks var det gitter rundt hver bod, og det var fritt fram for alle naboene å se hva du gjemte i boden. Her er bodene bygget i tre, og det er ikke opplyst hele veien inn. Om jeg ikke går helt inn og slår lyset på, men det tør jeg ikke. Jeg hater å gå ned der, jeg får like vondt i magen hver gang. Heldigvis, i en alder av 25år får jeg ikke panikk hver gang jeg blir utsatt for sånne ting, men tidligere...

Da jeg bodde på Nesodden, hos mamma, hadde jeg soverom i andre etg. Rett innenfor døren var lysbryteren, og ved siden av sengen (som var i andre enden av rommet, kanskje 3m fra inngangen) var det en nattbordslampe. Da jeg skulle legge meg pleide jeg å ha nattbordslampen på, gå tilbake til lysbryteren og skru av taklyset, sprinte og hoppe opp i sengen da jeg var cirka en meter unna. Sånn holdt jeg på til jeg fylte tyve. Man vet aldri, det kan gjemme seg noe eller noen under sofaen. 

Kanskje jeg skal ta selvforsvarskurs så jeg kan forsvare meg mot hva enn det er jeg er redd for? 




 

 

 

Oppskrift: Havregrøt

Havregrøt er noe de fleste spiser, og koser seg med. Meg inkludert. Jeg har tittet rundt lenge for å finne en god oppskrift på havregrøt, og endelig kom jeg over en på Linda Stuhaug sin hjemme side; "fløyelsmjuk, krema havregrøt". Jeg følger den ikke til punkt og prikke, men jeg synes den er kjempe god! Toppingen er selvfølgelig valgfri, men jeg synes det smaker best med kanel, ett halvt eple og mandler. 

 

Oppskrift: 

2dl melk

35gr glutenfritt havremel (jeg lager havremelet selv i mikser)

1egg

 

Slik gjør du:

Ta melken og havremelet i en kjele. Sett platen på middels til høy varme, og rør jevnlig til det får ett oppkok. Klekk egget i ett glass, og rør med en gaffel slik at plommen og eggehviten er mikset sammen. Hell det oppi kjelen og rør godt (hvis ikke får du klumper). Fortsett å røre til du får den tykkelsen du ønsker. Ferdig!

Hell det i en bolle, og ta på valgfri topping, og spis! 

Uten topping

Med topping; NAM! 
 

 

 

Jeg Vil Se Bra Ut

Jeg har lagt Olympiatoppens treningsprogram og sandvolleyball på hylla inntil videre. Jeg har i stede satt opp et nytt, og ganske utfordrende mål. Det store, skremmende målet er å lære seg, og ikke minst kunne gjennomføre "Human Flag". (For de som ikke vet hva det er; Google it).  I tillegg ønsker jeg å bli sterkere i kroppsvektøvelser, men det får jeg på en måte med på kjøpet ved å trene til Human Flag. Jeg har Googlet masse, sett på Youtube, and what not. Jeg trenger alle tips jeg kan få, for calisthenics er virkelig ikke min sterke side. 

Jeg har vært på Fitness Xpress fire ganger denne uken, i tillegg har jeg hatt Yogaøkter hjemme, og på RAW. Det at jeg ikke leker i sanden, betyr ikke nødvendigvis at treningsmengden har gått ned. Det er sikkert flere som lurer på hvorfor trener jeg så mye. Det er ganske enkelt for meg å svare på. Jeg har alltid ønsket å være i bedre form enn resten, jeg har alltid ønsket å være ett forbilde og en motivasjon for andre, og jeg ønsker, som de fleste andre å se bra ut. I tillegg har jeg, fram til nå, hatt utrolig mange treningstimer med skadeforebyggende på skulderen og kneet mitt. Jeg fortsetter nok med disse øvelsene; prehab er like viktig, om ikke viktigere enn rehab. Det er vanvittig kjedelig å være skadet, så det vil man helst unngå. 

Hvorfor trener du? 

 

 

Halleluja!

Jeg ser nå, etter å ha tittet igjennom blogginnleggene mine, at de fleste innleggene jeg skriver er veldig dystre. Det kan se ut som bloggen min er en ventil for alt som gjør meg sur, trist og frustrert. Sånn bør det jo ikke være! Eller for all del, jeg kan jo bruke bloggen til det også, men jeg vil jo tro at dere ønsker å høre de positive tingene som skjer i livet mitt også. Derfor tenker jeg at, fremover skal jeg dele flere ting som er gøy og motiverende i hverdagen min også. (Selv om det egentlig ikke er noe jeg føler at jeg trenger å få utløp for).

Grunnen til at jeg ofte skriver innlegg når det er negative ting som har skjer meg er fordi jeg føler det hjelper. Jeg får skrevet ned følelsene mine, og ofte beskrevet og fortalt hvordan jeg har det. Noe jeg føler jeg ikke klarer å gjøre muntlig. Jeg synes det er vanskelig å snakke om følelser ansikt til ansikt, men jeg blir stadig bedre på det (tror jeg i hvert fall). Christian er veldig flink til å fortelle sine tanker, og følelser, og det har gjort at jeg også har blitt mer åpen med mine. Men det er fortsatt deilig å få utløp på bloggen. Jeg klarer ikke bry meg om hva folk tenker om innleggene mine, og det er kanskje derfor de er så brutalt ærlige innimellom. Mine nærmeste synes jeg er i overkant ærlig innimellom, og jeg har flere ganger fått beskjed om å ta vekk ting jeg har skrevet fordi de ikke synes det er "smart" å ha det liggende. Noen ganger kan jeg være enig, og jeg velger å fjerne noe av innholdet, men stort sett velger jeg å la det ligge. Smart? Vet ikke. 

Uansett. Det jeg egentlig skulle fortelle i dette innlegget er at jeg fikk en super-duper-konge-melding fra en kompis i dag. I starten av desember tok jeg kontakt med han fordi jeg husket at hans far jobber/jobbet i Brannvesenet. Planen min var at jeg skulle forhøre meg om hva jeg bør gjøre for å komme inn, og om han eventuelt kunne hjelpe. Jeg kom aldri så langt, for Desember fløy forbi, og plutselig var det glemt. Kompisen min derimot glemte det ikke, og snakket med faren sin om min store drøm om å bli brannkonstabel. I meldingen fortalte han meg at faren sannsynligvis kunne hjelpe meg, og at jeg kanskje kunne få hospitere på en stasjon. Halleluja!!

Etter samtalen dro jeg rett på Fitness Xpress, meldte meg inn, og tok en treningsøkt. Medlemskapet på Olympiatoppen har utløpt, og jeg ønsker å trene ett annet sted fremover. Christian trener der allerede, så da har vi mulighet til å trene sammen - noe jeg setter veldig stor pris på, (og forhåpentligvis gjør han det også). 


God helg da, dere!

 

2017 Starter Ikke Så bra

Jeg må bare dele min frustrasjon... 

I dag hadde jeg time hos legen. Jeg trodde den var kl.9. Jeg hadde stått opp kl.8 på morgenen, og var på god vei dit, da jeg fikk for meg at jeg skulle sjekke kalenderen på telefonen min (sånn for sikkerhetsskyld). Da jeg åpnet kalenderen sto det at jeg ikke hadde time før kl.11. Litt irritert og bitter for at jeg sto opp "så tidlig" for ingenting vendte jeg snuta hjemover igjen. 

Da jeg kom hjem satte jeg med ned i sofaen og strikket (som den husmoren jeg har blitt), til jeg ikke forstod oppskriften lenger (noe som skjer overraskende ofte). Så gjorde jeg 30min Yoga og følte meg nesten ny igjen. Så var det på tide å teste lykken, og tusle ned til legesenteret nok en gang. 

Da jeg ankommer legesenteret og venter på å bli ropt opp kommer min fastlege ut og roper opp ett annet navn enn mitt eget. Da tusler jeg bort til resepsjonen og spør sekretæren om når jeg har time i dag, eller om det er forsinkelser. Først sier hun at hun ikke har noen registrerte timer på meg, men så kommer det; "du hadde time kl.9 i dag". Altså.... HVA F! 



 

2016 Oppsummert

What happend this year? 

2016 for meg skulle bli ett bra år, hadde jeg bestemt meg for. Da vi sto på balkongen til Thomas (bestekompisen til Christian) på nyttårsaften 2015 var Christian og jeg enig om at 2015 hadde vært ett litt uheldig år, og at det var på tide at ting skulle snu. I stede for at 2016 snudde til det bedre, så gikk det motsatt vei; nedover. 

 

Sandvolleyballen

Det siste året har jeg blitt bedre, jeg har aldri vært så god, men motivasjonen er ikke tilstede, og jeg har ikke funnet gleden ved å trene eller spille. Jeg har gruet meg til å dra på trening, og den følelsen har ikke blitt borte før jeg har kommet igang med selve treningsøkta. Det å grue seg til trening er en veldig lite god måte å starte dagen på. Den følelsen kommer ikke samme dag heller, den starter gjerne dagen før. Det tar mye energi, og jeg har hundre forskjellige unnskyldninger for og ikke møte opp. 

Tenk hvor bra det hadde vært på trening om jeg hadde gledet meg - som jeg gjorde før. Da ville jeg slippe alt jeg hadde i hendene for å dra på trening. Nå vil jeg heller bli i sengen hele dagen. 




 

Styrketrening

Styrketrening har vært gøy fram til det siste halvåret. Jeg har ikke hatt lyst til å trene på Olympiatoppen fordi jeg føler at jeg er i dårligere form enn alle andre - jeg er rett og slett usikker på meg selv. Jeg er "redd" for at folk skal se på meg å tenke; hva f*** gjør hun er..

Før disse tankene begynte å poppe opp i hodet mitt synes jeg at det å trene på Olympiatoppen, det var givende og kjempe motiverende. Man trener tross alt rett ved siden av norges beste, og noen av verdens beste uttøvere i sin sport. 
 

Studier

Jeg har blitt veldig usikker på studieretningen jeg har valgt. Hvis jeg ikke vil på skolen, ønsker å fortsette studiet, eller ønsker å jobbe med dette; bør jeg egentlig fortsette da? Akkurat nå gir det meg ingen glede i det hele tatt, og jeg føler at det du skal jobbe med resten av livet bør gi deg noen form for glede. Jeg har mange av de samme følelsene hver gang jeg har forelesning som når jeg skal trene sandvolleyball. Jeg gruer meg. De første to semesterene klarte jeg å presse meg igjennom det, til dels i hvert fall, fram til høstsemesteret 2016. 

Jeg sa ja til å fortsette studiet, til tross for at jeg har følt det sånn i 10mnd. Grunnen til at jeg valgte å si ja for 7mnd siden, og for 1mnd siden er fordi jeg føler ett press om å bli ferdig med ett studie og få en bachelor. Også forteller alle rundt meg at; "det er jo ikke så lenge igjen", men når det neste halvåret (eller fem månedene) føles ut som 10år.. 

 

Vennskap

Jeg skal ikke si at jeg er misfornøyd med vennene mine. For det er jeg ikke. Jeg har fått mange nye bekjentskap i år, og noen nye venner. Men det har vært noen perioder jeg har følt meg veldig ensom. Grunnen til det er fordi "min gjeng" har funnet på ting uten meg, og uten å spørre meg. Eller personer som betyr en del for meg som har valgt å ignorere meg. Jeg har rett og slett følt meg glemt.

Jeg har derimot, som sagt, fått nye vennskap, og de har jeg satt veldig stor pris på. Christian og jeg har hatt vennepar på middag, grilling, og spillkvelder. Vi har til og med vært ute og reist sammen med ett annet par, noe jeg synes var helt topp. Spesielt når de er så vanvittig positive og glade. 

Christian

Ja, han får en egen overskrift. Han er ett fantastisk menneske, og jeg har ingenting negativt å si om han. Forholdet vårt har vært en dans på roser. Han støtter meg gjennom alle de tunge dagene, og gir meg motivasjon til å stå opp på morgenen. Han får meg til å smile når jeg er lei, og roer meg ned når jeg er stresset. Han stapper mat i munnen min når jeg er gretten, og passer på meg når jeg er syk. Jeg gleder meg til 2017 med han. 





Familien, Yoga, Strikking

Mamma, pappa, Roger (bonusfar), Amalie (bonussøster) og Nala. De er alltid der, heldigvis. Jeg synes ikke det er lett å prate med dem om alt, men det er godt å vite at de er der likevel. Amalie (sis) har flyttet, og bor nå 5min unna med bil. Det har ført til at jeg ser henne mye oftere enn jeg gjorde før, og vi har kommet enda nærmere hverandre. Jeg elsker å tilbringe tid med henne, og jeg er veldig glad for at vi ser hverandre oftere enn det vi gjorde tidligere. I tillegg har vi ikke bare fått en felles interesse, men to; yoga og strikking. Det er ganske nylig at jeg startet med både yogaen og strikkingen, og jeg har fått helt dilla. Jeg har lastet ned en app på telefonen; Yoga Studio, som får meg igjennom en treningsøkt hver dag. Det har derfor vært helt perfekt at jeg har kunnet gjøre det alene i stua (eventuelt med Christian). 

Christian og jeg er ikke gift (enda), men jeg føler jeg fikk en ny familie da vi ble sammen for snart 1 1/2år siden. Christian´s familie er artig, med mange forskjellige personligheter, og minner mye om min egen. 

 

Det var året 2016 kort oppsumert. 2017 håper jeg blir annerledes. Jeg skal i hvert fall finne de tingene som gjør hverdagen til det bedre. 


DCIM\100GOPRO




 

 

Treat Yourself

Nå ligger jeg loddrett ut på sofaen. Jeg er alene hjemme på en lørdags kveld, og stirrer på TV-skjermen.

Jeg startet dagen med en Yoga-økt hos Amalie, i hennes nye hjem. Leiligheten er langt fra ferdig stilt. Helt ærlig; det ser ut som hun har kastet tingene inn i leiligheten, og ikke gjort stort mer enn det. Jeg synes det er ganske morsomt, fordi hun er veldig ryddig til vanlig. Jeg husker ikke når hun fikk nøkkelen, men det er såpass lenge siden at jeg hadde trodd det sto nesten klart. Sorry Amalie! (Not sorry)

Uansett, jeg har slitt litt med smerter i knærne og hofta de siste dagene. Det begynte faktisk etter løpeturen på torsdag. Jeg tenkte derfor at jeg ønsket å trene litt annerledes, og Amalie er flink på Yoga (noe jeg overhodet ikke er) så hun tok ansvar og tok en økt med meg. Hun fikk seg en god latter, for å si det sånn. Det er ikke nødvendigvis det at jeg er så stiv, eller jo, jeg er kanskje det.. Men jeg er sykt klumsete på en yogamatte. 

Etter yoga-økten lagde vi frokost/lunsj (klokken var over 12), og spiste på teppet. Akkurat som om vi skulle vært på piknik - det var overraskende koselig; vi fikk snakket om livet, været og alt annet vi hadde på hjertet (jeg). Da vi var ferdig spist dro vi ned i Bogstadveien og tittet, og titting ble til handling. Jeg hadde egentlig blitt enig med meg selv om at jeg ikke skulle handle mer før jul, men det klarte jeg ikke. Amalie og Christian har dårlig innflytelse på meg. Christian sier alltid; "Treat yourself", og nå hører jeg det hver gang jeg har lyst på noe, og i dag presterte Amalie å si akkurat det samme. 

Jeg endte opp med å kjøpe tre gensere, to fra Brandy Melville (elsker den butikken!), og en på Massimo Dutti. Massimo Dutti er vanligvis en butikk jeg holder meg unna, men Amalie ville inn å titte så jeg fulgte etter. Grunnen til at jeg vanligvis ikke går inn i denne butikken er ikke fordi jeg ikke liker klærne deres, men jeg føler meg ikke "fin" nok til å gå inn, og jeg føler ikke jeg har økonomien til å handle der. Hadde jeg hatt en annen økonomi hadde jeg mest sannsynlig kledd meg annerledes enn det jeg gjør i dag - ingen tvil. Det er det sikkert ikke så mange som skulle tro det, men de to siste årene har jeg likt å ha på meg kjole, gå i høye heler og sminke meg (eller gjøre ett forsøk på det i hvert fall). Dessverre er det ofte sånn at når jeg først pynter meg føler jeg meg overpyntet. Noe de fleste andre synes er normalt føler jeg er "too much". Til og med på fest, da man har mulighet til å pynte seg kan jeg tenkte at en kjole er "too much" fordi jeg føler det er for stor overgang mellom tights og kjole. Eller noe sånt. Jeg er ikke vant til å se meg selv i speilet pyntet, og jeg tror ikke jeg liker oppmerksomheten jeg får da heller. Jeg får sikkert ikke noe mer oppmerksomhet enn det jeg gjør til vanlig heller vet du, men det føles sånn ut for meg.. Det er sikkert fordi jeg blir veldig obs på meg selv og eget utseende. 

Jeg ser jo helst at det ikke er sånn. Jeg vil helst kunne pynte meg, og tenke at jeg vil vise meg frem. Ikke motsatt. 

Er det bare jeg som tenker sånn? 

#NårDuLøperDegBort

I dag var jeg på sandvolleyballtrening i 1 1/2time sammen med Janne, Victoria, Oda og Ingrid (og Martin). Jentene reiser til Gøteborg i dag, og det var deres siste treningsøkt i Norge før avreise. Treningsøkten var veldig bra, det var mye spill, og jeg følte jeg spilte bra. Jeg skulle virkelig ønske at jeg kunne reist og spilt Nevza sammen med resten av gjengen.

Uansett, været har vært supert i dag; ingen vind, masse sol og null skyer på himmelen. Jeg har savnet å ta meg en løpetur, og i dag var jeg hjemme tidlig nok til å ta en.Sandvolleyballtreningen var ferdig halv tolv, og jeg var hjemme rundt halv ett. Kvart over to var joggeskoene på, og jeg var ute av døra igjen. 

Da jeg var ute og løp fant jeg ut at jeg ville ta meg en annen runde enn jeg har gjort tidligere. Det er ikke den beste ideen jeg har hatt da jeg allerede var sliten. Jeg hadde tenkt til å jogge meg en rolig tur på rundt tre kvarter, men endte opp på 1t 35min. I frustrasjon sendte jeg snap til noen av vennene mine som sikkert synes det var veldig morsomt - for det var mye frustrasjon! Etter en time ute i skogen visste jeg ikke hvor jeg var, og jeg var så forbanna på meg selv, og ikke minst sliten, at jeg hadde mest lyst til å legge meg ned og skrike i sinne. Jeg gjorde ikke det, og jeg kom meg hjem til slutt, før det ble mørkt. Nå venter jeg på at Christian skal komme hjem fra trening og butikken så vi kan lage ett massivt måltid - for nå er jeg så sulten at jeg kunne spist en hest (som mor pleier å si). Resten av kvelden skal jeg dø litt på sofaen. 

Oppsummert, med tips til meg selv, og alle andre; skal du ta en løpetur og du er sliten, IKKE test ut ny rute. Hold deg til en du kjenner fra før. 


 

 

 

More Bad News

På mandag fikk vi endelig beskjed angående turneringen i Gøteborg, som jeg skulle spille med Siri Bjørkesett. Vi kom ikke inn i turneringen. Fordi turneringen er en uke senere enn det den pleier å være har jeg mistet de få poengene jeg hadde, og det er mange påmeldte lag. Selv om tviler på at de poengene hadde gjort noen forskjell. Sånn er det når man ikke har fått spilt regelmessig internasjonalt på ett år. Vi søkte om Wild Card, men det var dessverre ikke mulig å få i turneringen. Hva kan man si... I guess it wasn´t meant to be! 

Da jeg fikk beskjeden ble jeg selvfølgelig skuffet, men jeg tok det mye bedre denne gangen enn jeg har gjort tidligere. Det er fire lag som skal representere Norge i Gøteborg og jeg ønsker alle lykke til. Selvfølgelig heier jeg på noen mer enn andre, men jeg ser helst alle fire lag på 1, 2, 3 og 4.plass - GO NORWAY! 

Vi får håpe at neste år byr på noen positive overraskelser! 

Foto: Lars K Aalgard 

 

Bananmuffins

I dag har jeg vært på trening med Siri, Siri og Tonje på Greverud. Har jeg sagt at det er litt for mange som heter Siri i sandvolleyballmiljøet? Nå kjenner jeg tre stykk, og alle tre er jenter jeg liker, kan trene med, og henge med. Men jeg har bare en Siri som er bestevenn da, foreløpig i hvert fall!



Foto: BeachTravels

Jeg har en gladnyhet; Siri Bjørkesett, som jeg trente med i dag, blir med å spille Nevza i Gøteborg! Om vi kommer inn i turneringen da. Jeg har ikke spilt noe internasjonalt siden Nevza Gøteborg i fjor, og siden det er en 16-lags turnering føler jeg meg usikker på om vi får plass. At jeg i det hele tatt er påmeldt booster humøret, og med Siri - det gjør meg enda mer glad. Selv om hun har vært borte fra sandvolleyballen en stund (jeg har ikke sett henne før i år faktisk), så er det fortsatt mye rutine. Jeg tror jeg har en del å lære fra henne, og ikke minst så har jeg det veldig gøy når jeg spiller med henne. 

Meningen med dette innlegget var hovedsaklig å legge ut en oppskrift. Jeg hadde med meg bananmuffins på trening i dag, og de ble veldig godt tatt i mot. Ikke verdens dummeste ting å putte i munnen etter trening heller! 

 

INGREDIENSER

50 g smør
2 store, godt modne bananer, ca 250 g uten skall
130 g SukrinMelis
1 egg
½ dl melk
1 ts vaniljesukker
1 ts bakepulver
180 g (3 dl) hvetemel
50 g FiberFin

Pynt:
SukrinMelis

FREMGANGSMÅTE

Smelt smøret og la det avkjøles noe. Mos bananene med gaffel. Pisk SukrinMelis og egg til en eggedosis. Bland hvetemel, FiberFin, bakepulver og vaniljesukker sammen. Sikt dette forsiktig inn i eggedosisen vekselvis med smør, de moste bananene og melken.
Sett muffinsformer utover på en stekeplate (det beste er å bruke muffinsformer som er stive, gjerne aluminiumsformer) og fyll formene ved hjelp av to spiseskjeer. Stek muffinsene midt i ovnen ved 190°C i ca. 25 min. Avkjøl og sikt over SukrinMelis.

Takk til Funksjonell Mat for oppskrift, produkter og bilde. 

Tilbake i Sanden

Det er godt å kunne si at jeg er tilbake på sandvolleyballbanen igjen. Jeg har gruet meg til første trening en stund, men da jeg først var på trening koste jeg meg gløgg. Jeg hadde en økt på tirsdag, og landslagstrening i går med Martin & co. Jeg kjente godt at det var første trening, og at jeg ikke hadde rørt en ball på en stund, men på trening torsdag var touchen mye bedre. 

Til uken; mandag, tirsdag og onsdag skal det være samling med landslagsgruppen på Olympitatoppen. Jeg vet ikke helt hva vi skal enda, men regner med å få vite det i løpet av helgen. Gøy blir det sikker uansett. Jeg har selvfølgelig skole på samme tidspunkt, alle tre dager, men forhåpentligvis får jeg vært med på det meste av det. Jeg kommer til å prioritere det jeg føler er viktigst for meg.

Ha en fin og aktiv helg alle sammen! 




 

Jeg skal i hvert fall fortsette å prøve!

I dag har jeg hatt en skikkelig god treningsøkt i Holmenkollen. Jeg dro ned til Grensen, på G-Sport, på formiddagen for å kjøpe en vektvest som jeg selv kan justere mellom 0-10kg. På grunn av opptakskravene i Brann- og redningsetaten følte jeg at jeg trengte mer trening med ekstra vekt, sett bort fra militærsekken til Christian som har hjulpet meg mye til nå. 

For å innvie vesten tok jeg meg en tur opp til Holmenkollen. Oppvarmingen min var å gå opp i det raskeste tempoet jeg klarte å holde. Da jeg var på toppen fant jeg en ledig trapp, og satte i gang. Jeg skal ærlig innrømme at jeg gruet meg, men jeg gledet meg litt også. Jeg tok femten drag tilsammen, fem fra bunnen, fem fra nederste rekkverk, og fem fra øverste rekkverket. Det var tungt! Det var ikke mye futt igjen i beina, og jeg skalv fra tærne til hofta da jeg var ferdig. Men herregud så godt det var, og det var gøy å ha gjennomført. 





 

På vei ned fra Holmenkollen begynte "Sondre Justad - Riv i hjertet" å spille i ørene mine

"Æ vil kjenn at æ lev,

vil kjenn at det riv i hjertet"

Jeg kjente jeg ble litt følsom, også gikk det opp for meg at; jeg har i hvert fall ikke ett kjedelig liv, og om ikke annet så har jeg kjent opptil flere ganger det siste året at jeg lever! Jeg har grått mye, og jeg har vært sint og skuffet, men jeg har også ledd masse, og vært glad. Det var skikkelig godt å tenke på, jeg kjente jeg ble lettet og følte jeg fikk en ny driv. Jeg har i hvert fall prøvd, og jeg skal fortsette å prøve! 

Sesongen er Over

NM ble dessverre en skuffende affære. Jeg har aldri fått noe dårligere plassering enn femte plass (eller bedre, dessverre), men denne gangen endte vi på en skuffende 9.plass. Vi hadde riktignok en veldig vanskelig vei, på grunn av dårlig seed inn i turneringen, men det er jo egentlig vår egen feil. At det skulle ha så mye å si var fryktelig kjedelig, men, men, gjort er gjort, og spist er spist.

Med det tar jeg meg sandvolleyballferie på ubestemt tid. Det skal være Nevza denne helgen som jeg ønsket å spille ? de starter faktisk i dag. Jeg hadde ett stort håp om å skaffe makker denne gangen siden turneringen faktisk er i Oslo, men etter å ha spurt fem stykk og fått nei, ga jeg rett og slett opp. Tålmodigheten er ikke like stor som den var på starten av sesongen, merkelig nok. Katinka har reist tilbake til Canada, så hun var dessverre ikke ett alternativ. Hvis ikke skulle jeg gjerne spilt med henne. Katinka har blitt mye bedre siden i fjor, og bare i løpet av sommeren ? ikke minst. Jeg er mektig imponert over de stegene hun har tatt, og hvor mye stå-på-vilje hun har. Hun viser virkelig at hun har lyst til dette her, og det er utrolig gøy å spille med en som har ett så stort ønske om å bli bedre.

Foto: Thomas Karlsen 

Foto: Kristian Monsen


Med sandvolleyballferie tar jeg faktisk fullstendig avstand fra det hele. Jeg ønsker ikke å dra å se på turneringen i helgen, eller nærme meg voldsløkka i det hele tatt. Jeg kjente det da vi røk ut av NM forrige helg; at ferie skal bli vanvittig deilig. Da kan jeg slutte å bruke så mye krefter på finne partner til den og den turneringen, reise hit og dit, og ikke minst all volleyballpraten. Jeg blir spurt igjen, og igjen, om hva som skjer med meg og sandvolleyballen, og akkurat nå har jeg ikke noe svar på det. Jeg synes fortsatt sandvolleyball er kjempe gøy, og jeg elsker å spille, men denne sommeren har slått pusten litt ut av meg. Jeg trodde ikke det skulle bli så vanskelig før sesongstart.

Det som er utrolig godt med ferie er at jeg plutselig har tid til veldig mye annet. Jeg har tid til å trene annerledes, utforske på kjøkkenet, være sammen med venner, familie og samboer ikke minst. Med det sagt så savner jeg allerede å trene i sanden, men jeg prøver å holde meg i skinnet. Jeg tror jeg har godt av å vente en stund, og forhåpentligvis komme tilbake mer motivert enn noensinne. Det er i hvert fall det jeg håper skal skje.


Foto: Kristian Monsen
 

I går var jeg så heldig at jeg hadde med meg Even opp i trappene i Holmenkollen. Vi hoppet og løp intervaller ? det var ett slit, men det var veldig gøy, spesielt når vi var ferdig. Jeg er ganske støl i lår og rumpe i dag, for å si det mildt. Det er bare å si ifra om noen andre har lyst til å være med en gang, og Even; du er selvfølgelig velkommen til å bli med igjen!







Håper alle nyter de siste fine dagene! Det er ikke mange dagene igjen før høsten kommer for fullt.

Les mer i arkivet » Desember 2017 » November 2017 » Oktober 2017